Etter å ha surfet litt rundt på forskjellige hjemmesider om hund, snakket med mange forskjellige hundetrener, lest og studert, vet jeg at det finnes mange måter å trene hund på. –og ikke bare det, det finnes også mange måter å få en hund til å gjøre det du vil at den skal gjøre også. Så hva skal man så velge?
For mange tror jeg det blir litt tilfeldig. Man får en valp, melder seg på valpekurs hos den lokale hundeklubben og adopterer metodene man blir presentert for der. Sånn var det for meg også, men i tillegg leste jeg det jeg kom over av litteratur og gikk på ulike kurs. Slik falt valget på klikkertrening.
Klikkertrening har jo blitt mer og mer stuerent, men fortsatt er det mange myter og mange motforestillinger. Jeg møter ofte på fordommer mot denne formen for trening, men mange er nysgjerrige også. Det er spesielt en fordom som går igjen, og den har jeg lyst til å ta tak i her og nå.
”Jeg vil at hunden min skal komme når jeg roper og ikke tjueminutter etterpå mens jeg har viftet med pølser og venta. Et kom er et kom. Jeg vil være konsekvent!”
Hele poenget med hundetrening er jo å få hunden til å gjøre som du vil –når du klikkertrener prøver du å få hunden til å gjøre som du vil fordi den vil det! Altså, ved å bygge på hundens egeninitiativ. Hunden vil jo alltid handle ut ifra hva som lønner seg for den. Det gjør jo hundene som blir trent med ”harde” metoder også, det er bare at da jobber de for å unngå ubehage, mens jeg ønsker at Sira skal jobbe fordi hun elsker belønningen sin.
Så er det dette med grenser. For dersom man skal basere treningen sin på å belønne det som er bra og overse det andre, hva da når hunden heller vil snuse i bakken enn å trene med deg?? Det er her trenerferdigheter kommer inn. Som jeg skrev i et tidligere innlegg er klikkertrening basert på fire prinsipper; timing, kriterier, forskterkningskvalitet og forsterkningshyppighet. Det er disse prinsippene som avgjør om du lykkes. Gir hunden dårlig respons på treningen din, så finn ut hva det er du ikke gjør rett.
Jeg kan bli frustrert og sint på Sira. Det innrømmer jeg L men samtidig vet jeg at det er kun selvforsterkende for meg selv. Hun lærer ingneting av at jeg er sint, bortsett fra å holde seg unna meg. For å styre henne i situasjoner som er meget fristende og hvor jeg ikke har med meg belønning, har jeg lært henne ”nei” –på en positiv måte. Det betyr fortsatt ikke at et nei ikke er et nei. Et nei betyr slutt med det du holder på med umiddelbart! På samme måte som sitt er sitt, dekk er dekk, fri er fri, og klikk er klikk! Forskjellen er at det lønner seg for Sira å høre på meg fordi da får hun ros og belønning. Det er ikke for å unngå en røsk i øret at hun lystrer. Klikkertrening er noe av den mest konsekvente treningsmetoden jeg vet om. Her tillates ikke slurv og bajasoppførsel, men alt blir innlært 1.positivt, 2.på hundens egetinitiativ, 3. med hjelp av en betinget forsterker.
Selv har jeg langt igjen før Sira og jeg er på topp. Vi lærer begge to along the way, men vi har det gøy på trening –og jeg har en pålitelig hund. Dessuten er det inspirerende å se hvordan hun tenker så det knaker noen ganger for å finne ut av hva hun skal tilby av adferd for å få belønning.
Som jeg innledet med så finnes det mange veier til en glad og lykkelig hund. Dersom man trener positivt kan det igrunn være det samme hva man kaller det man driver med! Ikke alt jeg gjør er rent klikkers, men jeg shaper alltid inn nye momente, og lærer aldri inn noe som helst med gobiten som førerpinne. Det synes jeg at fungerer best for oss, for da slipper jeg å trene bort all hjelpen siden. Klikkertankegangen har lært meg til å stole på at Sira kan det. Hun får det til. Jeg må bar legge tilrette for det og finne ut hva hun vil jobbe for.
Som Politimester Bastian sa:
”man skal ikke plage andre (slutt å riv og nykk i båndet til hunden din!), man skal være grei og snill (belønn og forsterk alt som er bra) og forøvrig kan man gjøre som man vil”
